2 månder

I dag er det hele to måneder siden jeg kom hit til vakre Argentina. Det gikk plutselig opp for meg at denne andre måneden har gått ekstremt fort. Det er nesten litt obligatorisk å ha ett innlegg hvert månedsjubeleum. Og i den sammenheng skal jeg prøve å være 100% ærlig med dere. Når jeg går gjennom utvekslingsblogger er det nesten kun positive innlegg om hvor fantastisk alt er, inkludert min egen. Og ja, det er helt fantastisk å få lov å reise på andre sida av verden, få venner her, leve et normalt liv her, komme inn i en annen kultur, lære et nytt språk og ha opplevelser jeg vil huske livet ut. Men det er heller ingen dans på roser som det kanskje kan virke som. Jeg sier ikke at det ikke er sant når jeg skriver at jeg stortrives og har det topp, for det er helt sant, men på bloggen så kommer jo så klart bare overflaten fram.

Akkurat som hjemme i Norge, er det dager som man skulle ønske aldri sluttet, mens andre man helst skulle ønske sluttet før den starta. Det er sånn livet er, opp og ned hele tiden. Men når jeg tenker meg om, hadde det faktisk vært ganske så kjedelig om det hadde vært rett fram hele tiden.

En liten kommentar her kan faktisk gjøre dagen min, enten i positiv form eller negativ. I dag fikk jeg for eksempel kommentaren ”Hun forrige utvekslingsstudenten lærte språket fortere enn deg”. Det er sånne type kommentarer man helst ikke vil høre, samtidig som det gir meg et lite kikk om at nå må jeg virkelig få fart på språklæringa. Dagen ble imidlertid ”reddet” av at det var full diskusjon i klassen om hvordan jeg kunne få blitt med på helgas bursdagsfest(den skal være i nabobyen, og man får ikke lov å reise alene før etter 6. mnd). Det er så ekstremt lite som skal til før det hele snur. 

Det er ikke noen tvil om at de er veldig direkte, og derfor kan det komme veldig mange kommentarer, positive og negative. Jeg har nok enda ikke helt lært meg hvordan å takle dette siden jeg kommer fra en kultur der man ikke forteller hverandre negative kommentarer. Når jeg tenker meg om er vi heller ikke noe særlig flinke på positive kommentarer heller, hjemme i Norge.

Etter en stund er man jo ikke lengre ny og spennende, og man begynner å se hvem det er som er ens venner, og hvem som ikke er det. Det er lett ikke å tørre å si ifra når man ikke blir behandlet som man fortjener. Det har jeg virkelig ikke vært, men etter en utrolig støttende samtale med Paula har jeg bestemt meg for å vise at jeg er Sofie med bein i nesa som ikke lar seg pille på nesa. Og tro det eller ei, det har virkelig hjulpet.

Jeg poster dette innlegget fordi jeg synes det er viktig at de som skal ut og reise, også faktisk de som er ute, ikke skal tro at om de her en dårlig dag, så er man en type ”dårlig student”. Det er helt normalt og skjer med ALLE. Derfor synes ikke jeg at man skal være ”flau” over at man noen ganger er litt lei seg. Det er jo klart at man ikke skal dele alt med alle på bloggen, men kanskje jeg skal dele litt mer. 

Deler av dette innlegget er skrevet for en stund siden, så "i dag" stemmer ikke, men tankene er de samme.