Det å være utvekslingsstudent

Nå er det tre uker siden jeg forlot Molde. Klarer ikke helt å si om tiden har gått fort eller sakte. Litt begge deler kanskje. Ingen har sakt at det er lett å være AFS-student, men for meg har de første tre ukene for det meste vært ett stort smil. Det er ikke til å skyve under en stol at det har vært en dag innimellom som kanskje ikke har vært like fantastisk, men likevel har ikke hjemlengselen vært der. At alle følelser blir forsterket er det ikke tvil om. Er det noen som sender meg en melding, spør meg om å bli med på noe eller bare kommer å snakke med meg på skolen, blir jeg så utrolig glad, og det er også kanskje derfor jeg er så mye glad, siden menneskene her er så utrolig åpne, og dette ofte er tilfellet. Men nedturene blir også forsterket. Når jeg sitter der, og ikke forstår noe, og folk blir like frustrert som meg, får jeg bare lyst å grave min egen grav. Det er så uendelig frustrerende å ikke forstå noe.

situasjonsbilde: Frustrasjon

Når jeg havner i en helt ukjent by, der kulturen er helt annerledes og språket høres likt ut som kinesisk er det ikke så lett å finne hvem som er de gode vennene, de jeg kan stole på og som alltid er der. Det er ikke alltid like lett å se hvem som snakker med meg fordi jeg er en liten "attraksjon" her, og de som faktisk snakker med meg fordi de liker meg. Siden jeg ikke forstår språket er det så vanskelig å finne ut at hvem det er jeg passer sammen med. Jeg føler ikke jeg kan finne de virkelige vennene før språket er på plass.

Mine fantastiske venner i Norge

Nå høres det kanskje ut som jeg er venneløs og ikke har noen å henge med. Det er helt feil, jeg har fått mange venner som jeg har det utrolig gøy med, og som jeg gleder meg til å møte hver dag.

Mine fantastiske klassekamerater i Argentina

I Molde er det nå fem(??) studenter som er i akkurat samme situasjon som meg. De kjenner ingen og skjønner verken kulturen eller språket. Norge er ikke på langt nær så åpent land som Argentina, og derfor kan jeg tenke meg at det kan være vanskelig å få seg venner. Hvis dere der hjemme vil gjøre oss som reiste ut glade, gå å snakk med studentene. Inviter de med til byen i lunsjen, spør om de vil bli med på "gjengen" å finne på noe på kvelden. Hva som helst. Det betyr så uendelig mye, mer enn dere tror. Selv om de sitter der å ikke skjønner noe, er bare det å bli føle seg velkommen en utrolig viktig følelse. På skolen gå å snakk med de. Det er bedre å snakke om været, enn ingenting. Vi har mye å lære når det gjelder åpenhet i Norge, og hva er det verste som kan skje om noen tar kontakt? Ikke noe, det kommer kun smil ut av det.

Fjorårets studenter (-Noah) på Skihytta sammen med Marte, Mariann og meg