Språket og svar på kommentarer

Innleder med at det i dag er fire uker siden jeg dro hjemmefra. Fire fantastiske, lange, korte, kjedelige, vanskelige, frustrerende, morsomme, lærerike uker siden jeg så de som betyr mest for meg. Selv om ikke hjemlengselen har vært noe tema for meg, savner jeg dere alle til tider. Noen dagen mye, mens andre dager kanskje ikke i det hele tatt. Selv om jeg savner venner og familie i Norge, vil ikke det dermed si at det er et vondt savn, det er et savn jeg ikke klarer å beskrive. Det er mer som en varm følelse av at den dagen jeg får se alle igjen, kommer smilet til å gå helt rundt. Jeg må seriøst trene smilemusklene fram til den dagen.

Sånn kommer jeg til å smile.

Jeg får jo hele tiden spørsmål "Hvordan går det?", og jo takk, det går strålende. Ellers får jeg også mye spørsmål om hvordan det går med språket. Der blir nok ikke svaret det samme. Språket er vanskelig. Det er veldig vanskelig. Det er også utrolig viktig, mye mer viktig enn jeg hadde sett for meg. All Rikkes mas "du MÅÅÅ lære språket" skjønner jeg godt. Språket er nøkkelen til alt. Jeg prøver hver dag å plukke opp ord fra samtaler for å skjønne hva som er temaet. Ikke alltid like lett. Jeg slår opp ord jeg hører ofte i samtalen, og skjønner litt mer, og jeg lærer. Lære, det har jeg gjort siden dag 1. Noen dager lærer jeg så mye at jeg er redd hodet skal sprenge, mens andre dager så lite at jeg vurderer å skaffe hybelboere i den tomme hjernen. Det er forferdelig frustrerende å ikke skjønne når alle ler, og ikke kunne le med. Det er frustrerende når folk iherdig prøver å forklare meg noe, med armer og ben, og jeg enda ikke forstår. Det er jo klart at språket blir bedre og bedre, selv om det ikke alltids føles sånn, ettersom i takt med at språket blir bedre, forventes det mer og mer. En slags endeløs følelse av at jeg aldri behersker noe. Samtidig er det dager eller stunder der jeg slår til med en imponerende setning, forstår når noe blir fortalt, eller skjønner hva alle ler av. Da kjenner jeg en lykkefølelse i kroppen, en sånn språklykke. Rare greier skal jeg si dere. Kort sakt er språket vanskelig og frustrerende, men det går framover.

Tommel opp for det.
 (tommel ned for at jeg ikke har mer melkesjokolade. Stort ønske om melkesjokolade og nesespray)

 Og svar til kommentarer på forrige innlegg:
Mamma: Tror jeg får ta alle deres rare spørsmål etterhvert altså. Språket må vel være på plass før jeg skal klare å spørre om noe sånt. Det er vel kanskje ikke jeg som har bretta alt så fint, men det er min oppgave å holde det ryddig:-D
Rikke: Skal lage et innlegg om familien min og dyrehagen vi har her i hus ved en senere anledning. Fram til da får du vente i spenning.
Anette: Så gøy at du har tenkt ut å reise. Jeg kan iallefall anbefales å reise til Argentina, bloggen lyver ikke. Jeg har ikke begynt på noen sport annet enn at jeg går på treningssenter med sånne gruppetimer (Styrke, Kick-boksing og salsa er det jeg går på). Jeg har veldig lyst å begynne på noe siden det er en fin måte å få venner på, men i byen min har de verken fotball for jenter eller håndball. Det er jo ikke så lett å begynne på noe nytt, men tror jeg skal undersøke mer, kanskje jeg begynner på volleyball. I byen min har de egentlig alt (derfor utrolig irriterende at det ikke er fotball og håndball), alt fra padling til rugby. Jeg vet om flere som bor andre steder i Argentina der de både har håndball og fotball for jenter, så jeg har vel vært litt uheldig. Det virker for meg som at det er mye fritidsaktiviteter, så uansett hvor man havner, finnes det nok alltids noe å drive med.