Hverdager

Nå har jeg hatt ferie i 2 måneder og har 1 måned igjen. Her har jeg vel skrevet mest om reiser og "store" hendelser. Men hva gjør jeg egentlig hver dag? Det er jo tross alt flest hverdager.

Som jeg har skrevet før, så er døgnrytmen her helt annerledes. En helt vanlig dag for meg vil si at jeg står opp mellom kl. 12 og kl. 14. Da har hushjelpa vår laga mat til oss som som oftest er milanesa (må lage et eget matinnlegg ja). Fram til kl. 16 gjør vi som regel ikke noe spesielt. Det er nemlig ikke normalt å dra ut av huset får kl. 16 fordi det er siesta og sola rett og slett er for sterk. Når klokka bikker fire møtes vi som regel enten i et hus der noen har basseng, eller så drar vi til noen av de offentlige bassengene der vi må betale. Da holder vi oss for det meste i vannet siden det så og si er for varmt på land. Tenk det da! Om været er litt mer eller mindre møtes vi i sentrum eller i en park. Møtes vi i sentrum drar vi som regel på kafé og kjøper enten is eller noe annet godt. Om vi drar i parken tar vi med kjeks, mate og kort. På kvelden møtes vi ofte å spiser sammen. Enten på restaurant eller i noens hus. Deretter drar vi enten på "bar" å drikker noe, ut på diskotek eller bare går en tur i sentrum. Vi legger oss som regel i 3-4 tiden.

her er vi på min favorittkafé; Havanna. 

Dette er stort sett det jeg gjør hver dag. Bortsett fra når det regner. Da blir ALLE planer utsatt. Alle sitter hjemme og ikke gjør noe som helst. På disse dagene bruker jeg som regel å dra med meg noen til sentrum for å dra på kafé, men lykkes ikke alltid. Men jeg liker regnværsdagene. Det er deilig å få litt "pause" fra varmen innimellom.

Min lille teori om hvorfor døgnrytmen er så annerledes her er rett og slett på grunn av varmen. Tidlig på dagen er det rett og slett for varmt å gjøre noe, og på natta er det mer behagelig. derfor blir døgnet "forskjøvet".

Beklager meget dårlig innlegg. Nå må jeg pakke, dusje, rydde litt, få meg noen timers søvn for i morgentidlig drar vi til Huerta Grande. Jeg drar sammen med familien min. Vi skal bo på et hotell uti ingenmannsland som har alt. Det vil si at vi sikkert kommer til å være kun på hotellet hele uka. Da blir det (dessverre) ingen blogging denne uka.

Lagde forresten taco i dag. Falt skikkelig i smak!

vertsfamilie

Jeg har tre ganger tidligere vært vertsfamilie. Altså familien min i Norge. Vi har hatt Sebastian fra Chile, Ilaria fra Italia og Mean fra Thailand boende hos oss. Selv om det, i likhet med et utvekslingsopphold, ikke kun er en dans på roser, er det en fantastisk erfaring. En erfaring jeg ikke ville vært foruten på denne reisen. Jeg har lært hvordan å forholde seg til en ny familie. Hva som er ok, og minde ok. Det er ingen tvil om at denne erfaringen har hjulpet meg MYE når det kommer til å skulle tilpasse meg min nye familie. 

Å flytte inn i en ny familie er som å måtte lære alt på nytt. For at det skal fungere i en ny familie har jeg vært nødt til å "glemme" noen av mine vanlige "rutiner". Alt fra små ting som hvordan man åpner/lukker døra til større ting som feks døgnrytmen er ting som man må tilpasse seg i en ny familie. Her i Argentina er det vanligere å legge seg senere og stå opp senere enn i Norge. I begynnelsen hatet jeg det, og holdt bestemt fast på min norske døgnrytme. Det resulterte jo i at jeg hadde en annen døgnrytme enn familien og hadde ikke så mye å gjøre enn å sitte for meg selv i huset. Så hva gjorde jeg? jo, jeg tilpasset meg. Skal ikke si jeg elsker å være oppe til langt på natt og stå opp seint, men det er sånn det er i Argentina. Og jeg skal bo ett år i Argentina, og da skal jeg leve som en Argentiner. 

Alle dere som tenker på å få inn en utvekslingsstudent i huset deres, også dere som kanskje ikke har tenkt på det; tenk videre. Det er en fantastisk opplevelse. Det blir alltid snakket om året til utvekslingsstudenten, men det er også året til vertsfamilien. Som AFS sine hjemmesider sier; få verden inn i stua. Det er spennende å høre om hvordan ting blir gjort i andre land. Man lærer så mye. Både om verden, og om familien selv.

Når noen har valgt å åpne hjemmet sitt for meg, er jeg utrolig glad for at vi har gjort det samme. Det er mange (ca 150?) studenter som kommer til Norge hvert år som er i samme situasjon som alle utvekslingsstudentene som reiser ut fra Norge; alle venter på en familie. 

http://www.afs.no/bli-vertsfamilie/

Tenk på det! Snakk om det i familien! 

Musikk

Musikken vi hører på her er ganske så annerledes. Det eneste de faktisk har hørt om som for mine ører går under kategorien "bra musikk" er Coldplay. Men de liker best å remixe sangene da. Ellers er det så og si kun sanger på spansk, et par på portugisisk og kun de største hitene til David Guetta og Pittbull.

Michel Teló - Ai se eu te pego
Denne er fra Brasil og er superpopulær om dagen. Den har sin egen lille dans som alle kan.

Los Wachiturros - tirate un paso
Denne har jeg lagt ut før. Los wachiturros, de jeg var på konsert med. De ser aldri ut til å bli lei.

Sie7e - Tengo tu love
Spilles på radio og tv HELE tiden.

Dyland & Lenny - Pégate mas

Daddy Yankee ft. Prince Royce - von conmigo

Hva synes dere?

tanker om hjemlengsel

I dag er det 5 måneder siden jeg forlot Norge. 5 lange måneder siden jeg så mine beste venner og min fine familie. 5 korte måneder siden jeg kom til dette fantastiske landet. 5 raske måneder med vanvittig mange opplevelser.

Noe av det jeg bekymret meg mest for før jeg kom hit var hjemlengsel. "Tenk om jeg bare kommer til å gråte. Tenk om jeg bare vil hjem. Tenk om dette ikke går over." var tanker som surret rundt. Jeg har tidligere opplevd at hjemlengsel er noe jeg kan komme meg gjennom med en god innstilling, og er sikker på at denne erfaringen har hjulpet meg mye. Jeg var også forberedt på at om hjemlengselen skulle komme, skulle ikke en skypesamtale eller melding til mamma og pappa være det første jeg skulle gjøre. Nei, faktisk ikke i det hele tatt. Skulle hjemlengselen komme hadde jeg bestemt meg for at jeg skulle komme meg ut, bli med på alt jeg kunne, uansett hvor tungt det var - å sitte hjemme å gråte er tyngre.

De første dagene gikk og jeg klarte meg overraskende bra. Husker morgenene var litt tyngre enn kveldene. Men hjemlengsel? Det hadde jeg aldri. Jeg husker jeg nesten gikk å ventet på å få et skikkelig slag i trynet, der det eneste jeg ville var hjem. Jeg venter fortsatt.

Jeg har ikke én gang felt tårer med grunn av hjemlengsel her, noe jeg aldri hadde trodd før jeg kom hit. Jeg har faktisk aldri hatt hjemlengsel heller. Ja, det har vært dager og stunder der jeg har tenkt "hva gjør jeg her?", der alt bare har virket håpløst, men tanken om å skulle dra hjem, har aldri slått meg.

Det jeg prøver å si er ikke at "nei, dere kommer ikke til å få hjemlengsel". Det blir feil, for det er det mange som får. Jeg har vært heldig. Det jeg derimot prøver å si er at dere som skal reise ut bør tenke over hva dere vil gjøre om dere kommer i situasjonen. Om det ikke er tenkt gjennom kan en telefon til mamma virke som den beste utveien, noe som nok bare gjør det verre - både for deg og for mamman din.

Mine beste venner. Ikke rart jeg savner dere innimellom

Min fantastiske familie - Det er ikke tvil om at jeg gleder meg til å se dere igjen

For en stund siden fikk jeg spørsmål om jeg kunne legge ut tips til hva man skulle pakke med seg. Fikk spørsmål om jeg kunne skrive dette i februar siden det er noen som reiser ut da. Er det forsatt interesse for det? Er det eventuelt andre ting dere vil jeg skal skrive om? 

Megan og Rosa drar hjem

I dag er dagen. 15. januar. Dagen jeg har grua meg til i en lang stund, men alltid har vært så langt unna. I dag drar Rosa og Megan hjem. Rosa til Finland og Megan til USA. Det er ingen tvil om at de har betydd enormt mye for meg her nede. Å ha noen som er i samme situasjon er så fint. Rosa som hadde vært her 6 måneder da vi kom, og derfor hadde vært gjennom mye, var utrolig god å snakke med. Megan fikk jeg dessverre litt sent kontakt med. Vi begynte ikke å henge sammen før enn for sånn 2-3 måneder siden. Men i tillegg ble det til at vi var mye sammen. I perioder faktisk hver dag. Gabriela, Megan og meg ble liksom en liten gjeng. Og herregud så gøy vi hadde det. Megan er så fantastisk morsom, og jeg kommer til å savne alle de idiotiske kommentarene hennes.
Selv om det ikke er jeg som skal synes synn på meg selv, jeg skal jo tross alt ikke hjem enda(heheh, neida,det blir fint å komme hjem og), så er det forferdelig trist å skulle si hadet til to av mine beste venner jeg aldri vet om jeg vil se igjen. De kommer til å bli savnet, det er det ingen tvil om.

Bilder fra de siste dagene vi har hatt sammen:

Meg og Megan

én av mange avskjeder

Meg, Gabriela, Megan og Rosa

Bading i fontena på plazaen

you did it!

1/2 kg is hver. 

Hårfarging

mine fantastiske venner

Lomito completo

Simon tok tatovering! Det gjorde Megan og, men har ikke bilde

Megan!

Det blir tomt uten dere.

 I dag vet jeg ikke helt hva jeg skal fram til i kveld da jeg skal på busstasjonen for å si hadet. I dag har jeg lov å være trist.

Pakke - endelig

Sov over hos Rosa i natt, og da jeg kom hjem og inn på rommet mitt så jeg denne...

Endelig! Etter ca. 2 måneder venting kom pakka mi med julegavene og annet godt.

Fin liten juleaften for meg selv

Noen kjenner meg godt

Jeg vant 50 kr på fredag den 13!!

Julegavene

Tusen takk Mamma, Pappa, Otto, Helle, Rikke, Tormod, Hanne, Einar og Moster Edith! Jeg er kjempeglad i dere alle sammen:-)

På topp

Nå har jeg snart vært i Argentina i hele 5 måneder. Og om ikke lenge er jeg halvveis i året mitt. Den siste tiden har gått så alt for fort. Jeg har reist rundt og fått sett mer av hva Argentina og Sør-Amerika har å by på. Jeg har alltid vært obs på at dette ikke skal bli en for overfladisk på blogg, der jeg kun forteller om oppturene, men også det litt tyngre. For dere som har fulgt med på bloggen har sikker sett at den siste tiden har det så og si kun vært positive ord, og de lyver ikke. Den siste tiden har vært fantastisk. Jeg klarer å henge med i de aller fleste samtaler, og begynner å kunne komme med kjappe kommentarer. Jeg føler meg ikke lengre som hun utvekslingsstudenten som bare henger seg på en gruppe, men som Sofie som en del av gruppa. Jeg kan lage egne avtaler med venner, og ikke lengre bare henge meg på andres. Jeg opplever å bli satt pris på som ei venninne, og ikke bare fordi jeg er fra Norge og er spennende. Jeg får stadig kommentarer på at spansken min er kjempebra, og det er noe som lyser opp dagen. Jeg har tre søsken jeg setter utrolig stor pris på, som jeg føler jeg bare kommer nærmere og nærmere. Og ikke minst en mamma som betyr enormt mye. Hun stiller alltid opp for meg, og vi kan ha fine samtaler om både små og store ting. Jeg har tilpasset meg kulturen, og ting som for meg var helt fjert for 4-5 måneder siden, gjør jeg nå med den største selvfølge.

Meg, Gabi og Megan

Cata, Paula, Agus, meg, Flor, Ceci og Brenn

Etter 5 måneder vet jeg at det går opp og ned, akkurat som vi ble fortalt om på preorientering før vi dro. At året blir sammenliknet med en berg-og-dalbane er ingen tilfeldighet. Jeg er ikke av de som har hatt de største utfordringene, men jeg har vært der. Det er jo ikke alt som kan bli fortalt på bloggen med respekt for andre, og meg selv. Jeg føler meg nå høyt oppe, og håper så klart at jeg kan bli der en god stund, selv om jeg vet at det nok kommer tyngre stunder. Men det er jo ikke for uten grunn man sier at det  er i motbakke det går oppover.

Sommer og sol

Nå har det vært mye skriving om brasilturen, så nå tar vi en pause fra det. Må nesten oppdatere dere på hva jeg har gjort de siste to ukene siden jeg kom hjem. Har nemlig vært innholdsrike dager, så for at dette ikke skal bli en roman blir det kort oppsummering med bilder.

30. desember, altså dagen etter jeg kom hjem fra Brasil, møttes vi igjen for å spise choripan hos Carlos.

31. desember, eller nyttårsaften spiste vi først middag hos tanta og onkelen min, før jeg dro til ei venninne i klassen og deretter dro vi ut. Nyttårsaften var meget lik nyttårsaften i Norge. Fyrverkeri, finere middag, stjerneskudd, skåling og ut med venner.

1. januar var det bursdagsfeiring/avskjedsfest for Rosa fra Finland. Hun var så søt og hadde printet ut et bilde og skrevet et litt brev til hver eneste person. Utrolig rart å tenke på at det nå kun er 5 dager til to av mine beste venner her i Argentina skal dra. Megan fra USA og Rosa. Det blir på ingen måte det samme uten de, men er veldig glad jeg fortsatt har Gabriela fra Italia. (ingen bilder fra denne dagen)

2. januar - 8. januar dro jeg til Alpa Corral sammen med mamman min, lillesøstra mi, og 9 av vennene hennes.  Alpa Corral ligger ved elva, så det var der vi tilbrakte meste av dagene. En liten (stor) nedtur var det da jeg ble syk og sengeliggende. Dro til legen og det ble atibiotikakur. Kjedelig der og da, men etterpå ble jeg mye mye bedre. Jeg har nå faktisk blitt ganske så brun, noe jeg absolutt ikke klager på i januar.

Ble bestevenn med politiet. Sånn seriøst. Hadde en lang samtale med de

DETTE er det jeg forbinder med sør-amerika

I går ble jeg vekket av Rosa som ringte meg; "Sofie! Det er 43 grader ute. Jeg har ikke aircondition i huset mitt. Vi drar til bassenget om 30 min!". Kom oss ut i full fart, og hun hadde rett, 43 grader. Møtte Gabriela og Megan også. Vi befant oss for det meste i bassenget hele dagen, og planla torsdagen. Da skal vi nemlig ha en sånn dag der vi skal gjøre litt smårare ting ettersom Megan og Rosa drar på søndag. Kamera blir selvfølgelig med da. Da sola var på vei ned, gikk vi den lange veien til bussen , før Gabriela og jeg dro å kjøpte cola på glassflaske. Da jeg kom hjem spurte Paula meg om jeg ville bli med ut å spise om 30 minutter. Så klart! Heiv meg i dusjen, og så var det ut igjen. Dro sammen med jentegjengen + Carlos.

Bad girl

Kan du ikke bare bli da?

Ellers har jeg bare lugget ved bassenget og sola meg. Det er liksom det dagene går til her. Jeg klager ikke. Synes varmen er så digg når. I dag regner det faktisk, men det er litt bra. Har nemlig mye som må ordnes i byen, som er utelukkende å få gjort når det er over 35 grader.

Brasil - dag 6 - juleaften

Dag 6
Denne dagen var nok den jeg grua meg til mest, men samtidig den jeg var mest spent på. Var redd denne dagen skulle bli veldig vanskelig og hadde fortalt alle vennene mine at dette vanligvis var en veldig viktig dag for meg og at jeg kanskje ville være litt trist. Det er alltid godt å være forberedt, men denne gangen var det egentlig ikke nødvendig. Det gikk faktisk opp for meg at det var jul, og jeg overrasket meg selv over at det ikke kom noen tårer eller triste tanker. Jeg fant egentlig ut at dette er jo noe jeg har vært forberedt på veldig lenge. Jeg har visst i noen år at det dette året ville julen bli annerledes. Og når den uansett skulle bli annerledes, hvordan kunne den da ha blitt bedre enn på en strand i Brasil med de beste vennene?! For min del var juleaften minnerik. Kanskje ikke som en juleaften, men jeg hadde en veldig fin dag, uten tvil.

Jeg våknet faktisk av meg selv denne dagen med en litt rar følelse i kroppen. Selv om vi skulle ha en normal utflukt på dagen, så tok jeg på meg kjole. Selv om ikke det blir ordentlig feiret, skulle iallefall jeg gjøre dagen litt ekstra spesiell. Vi dro til utkanten av byen der vi skulle kjøre med en piratskute til en strand. Fint sted, men alt for mye folk. Mamma bruker ofte ordtaket "sild i tønne", og her stemte det virkelig. Det var ikke engang plass til alle på stranda så folk måtte bade(ikke at det var noe problem i varmen). Det var heller ikke spesielt fint vær, så selve utflukten ble vel kanskje litt skuffende. Men å få se Camboriú fra havet og ellers mye fin natur i tillegg til supre venner med mye latter ble dagen likevel strålende.

Skutaaaa

Camboriú

klart det var pirater der

Steiner som så fake ut

her feira jeg juleaften

meg og min fantastiske søster

I Brasil er juleaften "hvit aften", altså hvite klær, og vi fulgte så klart tradisjonen. Først samlet alle seg i spisesalen der det var pyntet ekstra. Maten var den samme, men denne dagen tok jeg meg lov til å ta en ekstra stor porsjon, og dobbelt opp med dessert. Deretter dro vi alle til et diskotek som organisasjonen vi reiste med hadde leid. Ja, et diskotek. Her er det nemlig det man gjør på juleaften, drar ut. Diskoteket var som et hus var stranda med basseng, og to etasjer. Nede var det bord og stoler så man kunne sette seg ned å prate, mens oppe var det dans. Siden det var juleaften hadde de satt fram flere store fruktbord. Det var virkelig til glede for alle.

Min herlige søster, Paula, og meg

pynta

obligatorisk juletrebilde

Ok+ fuktbord

Jentene fra min skole

Skåååål kl 12!

Jeg fikk også lånt iPoden til Ceci og fikk ringt hjem på skype. Selv med et hakkete Internett var det koselig å få snakka med min kjære familie. Jeg trodde heller ikke jeg skulle få noen gaver på juleaften, noe som jeg synes var helt ok, siden selve brasilturen var en julegave, tenkte jeg ikke så mye på det. Men da Cata tok fram en gave til meg varma hjerte. Fikk virkelig oppleve at én fin gave med tanke bak, er bedre enn mange ok gaver.

En julegave jeg vil huske

Alt i alt gikk juleaften over alle forventninger følelsesmessig. Jeg kommer nok til å sette enormt stor pris på juleaften hjemme neste år. Ingenting er så fint som norsk jul. Uten tvil!