Hjemme

Og plutselig var jeg hjemme, og de kjentes ut som jeg aldri har vært borte...

Nå har jeg vært hjemme i allerede over en måned. Tia flyr, akkurat som den gjorde i Argentina. Har lenge hatt planer om i skrive et lite siste innlegg, men det høres sikkert litt overdrevent ut, men det har faktisk ikke vært et ledig minutt.

De siste dagene i Argentina var triste og rare, men samtidig veldig fine. Jeg hadde så mange å ta forvel med, og det er ofte da man faktisk skjønner hvor mye disse menneskene betyr for deg. På bussterminalen møtte hele klassen min opp, hele familien min med tanter og onkler, og flere andre gode venner. Ja hele terminalen var faktisk full! Mange hadde med gaver og skrevet fine kort til meg. Det gikk da opp for meg hvor mye disse fantastiske menneskene har betydd for meg. Jeg ble helt overvelmet, og skjønte ikke helt at alle faktisk brydde seg så mye om lille meg. At jeg hadde satt såpass dype spor.

Meg og David som tok turen fra Cordoba kun for å ta forvel med meg. (fotografen)

Min fantastiske familie og fine venner rett før jeg dro 

En stor og god klem fra Maru

En av "gjengene" jeg var i

Bestevenninnene

Beckie, min kjære Beckie

Ale som også kom langveisfra for å si hadet

Min kjære, kjære familie

Jentene i klassen. Hadde ordnet flagg til meg

kleming

Her hoppet de runt meg og sang "Sofie skal ikke dra, ikke dra, ikke dra"

Fikk beskjeden "når går bussen" og jeg brast ut i gråt. 

Gråtkvlat vinker jeg fra bussen

Legg til bildetekst

Turen gikk deretter videre til Buenos Aires der jeg møtte alle de andre studentene. Gjensynsgleden mellom oss norske, spesiellt meg og Sigri var så klart stor. Selv om jeg i forkant var litt negativ til leiren i Buenos Aires, så jeg i ettertid at dette var virkelig nødvendig. Det hadde blitt for brådt å dra direkte, druknet i mine egne tårer, tilbake til Molde for å ha det lykkeligste øyeblikket i livet mitt. I Buenos Aires fikk vi samlet oss litt, snakket sammen, og bare skappa litt av. Vi hadde en del aktiviteter, i tillegg til en liten rundtur i Buenos Aires. 

Og til slutt var jeg hjemme i Molde igjen. En lang reise. Gleden var uendelig stor da jeg sprang inn i annkomsthallen, og alle mine venner sto der i mariusgenser og med champagne, og min finefine familie sto klar med både norske og argentinske flagg. Jeg kastet meg rundt halsen på alle. Den lykkefølelsen jeg hadde da, den er ubeskrivelg. 

Nå blir det nok ikke noe mer blogging, så om noen har noen spørsmål kan dere eventuelt sende de på mail:-)