På topp

Nå har jeg snart vært i Argentina i hele 5 måneder. Og om ikke lenge er jeg halvveis i året mitt. Den siste tiden har gått så alt for fort. Jeg har reist rundt og fått sett mer av hva Argentina og Sør-Amerika har å by på. Jeg har alltid vært obs på at dette ikke skal bli en for overfladisk på blogg, der jeg kun forteller om oppturene, men også det litt tyngre. For dere som har fulgt med på bloggen har sikker sett at den siste tiden har det så og si kun vært positive ord, og de lyver ikke. Den siste tiden har vært fantastisk. Jeg klarer å henge med i de aller fleste samtaler, og begynner å kunne komme med kjappe kommentarer. Jeg føler meg ikke lengre som hun utvekslingsstudenten som bare henger seg på en gruppe, men som Sofie som en del av gruppa. Jeg kan lage egne avtaler med venner, og ikke lengre bare henge meg på andres. Jeg opplever å bli satt pris på som ei venninne, og ikke bare fordi jeg er fra Norge og er spennende. Jeg får stadig kommentarer på at spansken min er kjempebra, og det er noe som lyser opp dagen. Jeg har tre søsken jeg setter utrolig stor pris på, som jeg føler jeg bare kommer nærmere og nærmere. Og ikke minst en mamma som betyr enormt mye. Hun stiller alltid opp for meg, og vi kan ha fine samtaler om både små og store ting. Jeg har tilpasset meg kulturen, og ting som for meg var helt fjert for 4-5 måneder siden, gjør jeg nå med den største selvfølge.

Meg, Gabi og Megan

Cata, Paula, Agus, meg, Flor, Ceci og Brenn

Etter 5 måneder vet jeg at det går opp og ned, akkurat som vi ble fortalt om på preorientering før vi dro. At året blir sammenliknet med en berg-og-dalbane er ingen tilfeldighet. Jeg er ikke av de som har hatt de største utfordringene, men jeg har vært der. Det er jo ikke alt som kan bli fortalt på bloggen med respekt for andre, og meg selv. Jeg føler meg nå høyt oppe, og håper så klart at jeg kan bli der en god stund, selv om jeg vet at det nok kommer tyngre stunder. Men det er jo ikke for uten grunn man sier at det  er i motbakke det går oppover.