High-five

Fikk en kommentar jeg tenkte jeg skulle svare på i et eget innlegg siden svarene på spørsmålene kan være til interesse for fler. Apropos kommentarer, jeg blir veldig glad når folk kommenterer. Det varmer. Enten du kjenner meg eller ikke, legg igjen en liten hilsen, så jeg ikke føler jeg snakker til meg selv:-)


"Heisann, vurderer kjempesterkt å dra til Argentina. Lurte bare på om du var fornøyd med AFS og hvor mange dere var som dro ned. Kan du også skrive et innlegg om hvordan det var å møte familien, første skoledag (få venner,) Hvordan det er med spansken osv. Hadde vært til STOOOOR hjelp! Kos deg videre, Amalie:D"

Hittil har jeg kun hatt positive opplevelser med AFS. Det er en veldig seriøs organisasjon. Siden jeg skal ut å reise i desember med klassen til Paula måtte dette avklares med AFS Argentina, noe de har vært behjelpelig til. Må også si at AFS Norge er nok hakket bedre enn i flere andre land, men i tillegg er AFS Norge veldig bra. Der får man svar på mailer samme dag eller dagen etter. De tar alltid telefonen og kommer med gode og behjelpelige svar. Skulle jeg valgt om igjen er det ingen tvil om at jeg hadde valgt samme organisasjon. Kan virkelig anbefale AFS på det sterkeste om man skal på utveksling.

Fra Norge var vi 15 stk som reiste nedover. Fra hele verden er det ca 400 som kom til Argentina samtidig som oss. Det er i tillegg noen som kommer i Februar og reiser hjem i Januar(?!), men hvor mange det er vet  jeg ikke.

Noen av de jeg reiste med! fine folk jaa

Det første møtet med familien min ja. Nå blir det mimring her. Jeg husker jeg satt på bussen og skalv av nervøsitet. Herregud, hva skulle jeg si!?! Prøvde å "planlegge" samtaler i hodet. Husker da jeg gikk ned trappa (to-etasjes buss) tenkte jeg "herregud, tenk om jeg ikke kjenner de igjen fra bildene". Jeg var så nervøs da jeg tok skrittet ut av bussen, men da jeg så min søte lille (ja alle er mye lavere enn meg) kom springene mot meg med en plakat der det stod "SOFIE" på glemte jag alt om bekymringene. Jeg klemte, tok bilder og klemte mer. De var så åpne fra første sekund. Jeg husker jeg var så ekstremt trøtt siden jeg de siste 70 timene (mer eller mindre) hadde sovet til sammen kanskje 8 timer. Bilturen hjem var vel helt ærlig litt småklein. Jeg var sjenert (og trøtt) og sa ikke så mye. Vi kom inn i huset og der hadde de hengt opp velkommen-skilt og baka kake til meg. Husker jeg var veldig overveldet og visste liksom ikke hvordan jeg skulle reagere, så det ble mye "gracias". Det tok vel ikke mer enn et par dager før jeg følte meg som hjemme. Altså det vil si at jeg turte å gå å ta mat når jeg var sulten, dusje når jeg følte for det, og i det hele tatt gjøre ting uten at jeg ble spurt "vil du det?".
http://sofieiargentina.blogspot.com/2011/08/endelig-fremme.html Link til innlegg om reisen til Argentina. 

Første møtet

Jeg kom på en søndag, og startet på skolen allerede på tirsdagen. Jeg fikk jo spørsmål om jeg ville vente en uke, men for min del var det ingen grunn til å vente. Det var jo like greit å komme igang så fort som mulig:-) Før første skoledag fikk jeg litt flash back fra 8. klasse. Kjempenervøs for hvordan dette kom til å bli, trappet jeg opp på skolen med 180 elever + lærere stirrende på meg. Jeg kom bare med et lite kleint smil. Husker det var Maca som kom bort til meg og tok meg med inn i klassen, og viste meg rundt de første dagene. Hele klassen var veldig interesserte og de første dagene følte jeg meg som en type attraksjon. ALLE samlet seg rundt meg og spørsmålene haglet inn. Det var ikke grenser for hva de spurte om, selv om det gikk mest i "har du kjæreste? Hvordan musikk hører du på? Hvilken gutt liker du her?". Jeg ble ganske sjokkert over åpenheten og hvor direkte de var, og følte meg litt overveldet noen ganger, selv om jeg tenkte at det motsatte (typ Norge) hadde vært verre. Det var utrolig lett å komme i kontakt med folk, og venner fikk jeg allerede første dag. Å få venner her er virkelig 0 problem. Etterhvert gikk iallefall denne overfallelsen av spørsmål over og jeg begynte å bli en del av klassen, der jeg trives utrolig godt. Jeg liker så klart noen bedre enn andre, men sånn er det jo uansett hvor man er:-)

En av de første dagene på skolen

Når det kommer til spansken er det vel det som er det mest frustrerende, men også det som kan gjøre meg mest glad. Får jeg komplimenter på spansken min får jeg bare lyst å springe 5 runder rundt huset i lykkerus. Det er også utrolig frustrerende å ikke kunne henge med i samtaler, ikke forstå hva som blir sakt. I det siste har jeg hatt den typiske "jeg skjønner ingenting og kommer aldri til å lære meg språket"-følelsen, selv om den begynner å gå litt over nå. Jeg begynner å se litt fremgang noe som er utrolig gøy. Her en dag forstod jeg hva det var snakk om en hel skoletime. Da ga jeg meg selv en high-five. Jeg begynner å skjønne det meste når folk snakker direkte til meg, og hvis de tar seg tid til å repetere vanskelige ord. Samtaler de har seg i mellom er det dessverre litt verre med, men det kommer seg vel etterhvert. Å lære språket var nok enda vanskeligere enn jeg så for meg, enda viktigere enn jeg så for meg, men faktisk også til tider enda morsommere enn jeg så for meg. Gleder meg virkelig til den dagen jeg tenker "nå kan jeg snakke spansk". Da skal jeg faktisk slå til med å springe 5 runder rundt huset(noe som må bli rundt kvartalet), gi meg selv en high-five og danse en liten seiersdans til Wachiturros!


Håper dette var gode nok svar, Amalie:-) Må bare få slenge inn at å velge Argentina er et meget bra valg. Jeg sier bare: GJØR DET!!:---D
Jeg vurderer også å ha sånn spørsmålsrunde. Virker som en del har spørsmål. Herregud, så blogger jeg er. 
Nå er klokka 04.00 her. Skrev innlegget etter jeg kom hjem fra en koselig kveld hos en i klassen, så beklager eventuelle skrivefeil og ellers dårlig språk. Jeg er trøtt nå.