Det kommer utfordringer

For en stund siden sa jeg at jeg skulle bli flinkere til å være litt mer ærlig, og nå skal jeg prøve igjen. De siste dagene har nemlig ikke vært av de beste. Jeg har vel kanskje fått det man kaller kultursjokk. Dette kultursjokket var, overraskende nok, om folket. Forhold mellom venner, og gutter og jenter her her virkelig annerledes enn i Norge. Jeg vet aldri helt når noe er kødd, og når noe er seriøst. Når jeg bør ta til meg ting, og når jeg bør late som jeg aldri hørte det.

Hjemme i Norge er jeg vant til å ha mange gode venner som jeg vet alltid er der for meg. Jeg anser vel disse mer som familie, og om de skuffer meg blir jeg veldig lei meg. Her virker det annerledes. Venner er mer sett på som folk man kun skal ha det gøy med, og da har det ikke så mye å si om man ikke er bestevenner hver dag. Dette er noe jeg synes har vært litt vanskelig; at vi en dag er bestevenner, mens neste dag sier vi kanskje ikke hei. Det er noe som har gått å frustrert meg mye, og her om dagen fikk jeg bare nok. Etter mange små filleting rant det rett og slett over.

Jeg snakket litt med Paula, de andre AFS-studentene og også mamma. Jeg fikk utrolig mye støtte, men det som virkelig gjorde forskjellen var en mail fra min kjære søster, Rikke. Hun fikk meg virkelig til å skjønne hvordan jeg skulle takle dette. Jeg bestemte meg for at jeg ikke skulle streve så mye med å få folk til å like meg, men heller sette pris på de som faktisk alltid er der for meg. Jeg har to gutter i klassen, Colo og José, som har vært der fra dag én. Jeg har det kjempegøy med dem, og de stoler jeg på, så hvorfor skal jeg gidde å streve mer da. Jeg er her for å ha det gøy, og da kan jeg henge med alle de andre når vi er "bestevenner", mens når vi ikke er det, så kan jeg gi litt f...

Dette har virkelig gjort alt bedre med denne innstillingen, og nå går alt mye bedre igjen. Denne reisen er virkelig en berg- og dalbane. Men der er sant som man sier, "det er i motgang det går oppover". Jeg lærer nye ting om meg selv hver dag. Dette er en fantastisk reise, og selv de tyngre dagene angrer jeg ikke et sekund på at jeg dro. Jeg opplever ting jeg aldri vil være foruten.

Jeg skal bare være meg selv og prøve så godt jeg kan å vise hvem det er. Som jeg bruker å si "soy un poco loca!". Altså " jeg er litt gal!". Og det er sant:-)