Noen tanker

Nå er det under to måneder til jeg setter meg på bussen mot Buenos Aires, for å reise hjem igjen. Hjem til verdens fineste land, Norge. Mange spør meg om jeg vil hjem. Ja, jeg gleder meg til å komme hjem, men jeg gruer meg vanvittig mye til å dra herfra. Det er en splittet følelse. Jeg vil jo så gjerne ha begge dele.

Det er to måneder igjen, og det kjennes ut som jeg har to måneder igjen av livet mitt. Jeg har så mye jeg vil gjøre den siste tiden. Jeg har så mange jeg vil være sammen med. Jeg må hele tiden prioritere. Jeg hater å måtte "velge" mellom venner. I løpet av ett år får man mange nye venner. Jeg skal ikke skryte på meg at jeg har fått mange veldig nære venner, så klart noen (og egentlig trenger man ikke fler), men jeg har fått mange venner som jeg finner på mye gøy med.

Veien hittil har jo vært en berg- og dalbane. Ingen tvil om det. Min største utfordring har nok vært det å godta at venner i Argentina har ikke samme betydning som venner i Norge. I Norge blir venner sett på som familie. Noen man deler godt og vondt med. Her blir venner mer sett på som noen å ha det gøy med. Jeg brukte noen måneder på å godta det, men når jeg først klarte det, ble alt så mye bedre, og ting gikk bare oppover.

Når man er på utveksling blir følelser så vanvittig forsterket. Man står alene, uten å helt vite hvem man kan stole på. Det er jo ingenting som er sikkert. En liten småkommentar kan såre så vanvittig mye. Jeg husker en fyr sa til meg etter to måneder "herregud Sofie, du kan jo nesten ikke NOE spansk enda.". Jeg husker det gikk skikkelig inn på meg. Jeg ble sint og lei meg. Fikk lyst å sende han til Norge å se hvordan han hadde klart seg etter to måneder. Det er IKKE lett å lære seg et nytt språk. Jeg blir fortsatt irritert når folk begynner å le av ting jeg kanskje sier feil, eller rart. Men igjen, så varmer positive kommentarer så utrolig mye. For noen dager skrev ei jente til meg som jeg dro til Brasil med, som jeg ikke har noe kontakt med, eller kjenner noe særlig godt, "Du er en person som er umulig å glemme". Eller bare noen sier "jeg gruer meg til du skal dra". Eller bare "jeg er glad i deg". Ja, da kan jeg smile fra øre til øre en hel dag. Det er jo en fin følelse å føle seg velkommen, og satt pris på.

Nå har jeg tilpasset meg det meste, og har ikke lengre de store nedturene, men da heller ikke de store oppturene. Jeg har det over gjennomsnittet bra. Dette er livet mitt. Jeg har en daglig rytme. Jeg har tilpasset meg hvordan jeg skal oppføre meg, og hvordan jeg skal gjøre diverse ting. Jeg trives her. Jeg har lært meg å leve i den Argentinske kulturen, på godt og vondt. Dette er mitt andre hjem. Og jeg er så glad i det.

Sist, men ikke minst, så må jeg få gratulere hele Norge med dagen!

17. mai 2011 - Sofie tar bunaden til et nytt nivå

Meg og min fine bestevenninne

Merker det er litt trist å ikke skulle finne fram bunaden, spise en god frokost med familien, se på barnetoget og tilbringe Norges fineste deg, med de fineste menneskene.