Bursdagsfeiring

Dere som kjenner meg vet vel at mai, det er min måned, og dagen det er den 23. I år fyller jeg hele 18 år, og det måtte jo så klart feires. Siden Maia hadde bursdag for noen dager siden, og vi har en del felles venner, bestemte vi oss for å feire bursdagen sammen. Det ble en ettermiddagsbursdag med asado og kake. Jeg inviterte klassen min, + andre venner, og det samme gjorde Maia. Til sammen var vi vel rundt 50 stykker. En utrolig koselig dag, og nå kan jeg ikke vente til onsdagen, da jeg endelig blir myndig!

Choriiii

Fenchu og Delfi

Fede, Gabriela, Beckie og Martin

Luli, Cami, Ro, Juli og Maia

Meg og min kjære lillesøster, Maia!

TORTAAA

Cami og meg. Og ja, jeg har sølt på genseren min. er fortsatt  bare 17 år

Jenta som liker kake

David har norskeflagget på mobilen sin! Det er pluss i boka det!

Noen tanker

Nå er det under to måneder til jeg setter meg på bussen mot Buenos Aires, for å reise hjem igjen. Hjem til verdens fineste land, Norge. Mange spør meg om jeg vil hjem. Ja, jeg gleder meg til å komme hjem, men jeg gruer meg vanvittig mye til å dra herfra. Det er en splittet følelse. Jeg vil jo så gjerne ha begge dele.

Det er to måneder igjen, og det kjennes ut som jeg har to måneder igjen av livet mitt. Jeg har så mye jeg vil gjøre den siste tiden. Jeg har så mange jeg vil være sammen med. Jeg må hele tiden prioritere. Jeg hater å måtte "velge" mellom venner. I løpet av ett år får man mange nye venner. Jeg skal ikke skryte på meg at jeg har fått mange veldig nære venner, så klart noen (og egentlig trenger man ikke fler), men jeg har fått mange venner som jeg finner på mye gøy med.

Veien hittil har jo vært en berg- og dalbane. Ingen tvil om det. Min største utfordring har nok vært det å godta at venner i Argentina har ikke samme betydning som venner i Norge. I Norge blir venner sett på som familie. Noen man deler godt og vondt med. Her blir venner mer sett på som noen å ha det gøy med. Jeg brukte noen måneder på å godta det, men når jeg først klarte det, ble alt så mye bedre, og ting gikk bare oppover.

Når man er på utveksling blir følelser så vanvittig forsterket. Man står alene, uten å helt vite hvem man kan stole på. Det er jo ingenting som er sikkert. En liten småkommentar kan såre så vanvittig mye. Jeg husker en fyr sa til meg etter to måneder "herregud Sofie, du kan jo nesten ikke NOE spansk enda.". Jeg husker det gikk skikkelig inn på meg. Jeg ble sint og lei meg. Fikk lyst å sende han til Norge å se hvordan han hadde klart seg etter to måneder. Det er IKKE lett å lære seg et nytt språk. Jeg blir fortsatt irritert når folk begynner å le av ting jeg kanskje sier feil, eller rart. Men igjen, så varmer positive kommentarer så utrolig mye. For noen dager skrev ei jente til meg som jeg dro til Brasil med, som jeg ikke har noe kontakt med, eller kjenner noe særlig godt, "Du er en person som er umulig å glemme". Eller bare noen sier "jeg gruer meg til du skal dra". Eller bare "jeg er glad i deg". Ja, da kan jeg smile fra øre til øre en hel dag. Det er jo en fin følelse å føle seg velkommen, og satt pris på.

Nå har jeg tilpasset meg det meste, og har ikke lengre de store nedturene, men da heller ikke de store oppturene. Jeg har det over gjennomsnittet bra. Dette er livet mitt. Jeg har en daglig rytme. Jeg har tilpasset meg hvordan jeg skal oppføre meg, og hvordan jeg skal gjøre diverse ting. Jeg trives her. Jeg har lært meg å leve i den Argentinske kulturen, på godt og vondt. Dette er mitt andre hjem. Og jeg er så glad i det.

Sist, men ikke minst, så må jeg få gratulere hele Norge med dagen!

17. mai 2011 - Sofie tar bunaden til et nytt nivå

Meg og min fine bestevenninne

Merker det er litt trist å ikke skulle finne fram bunaden, spise en god frokost med familien, se på barnetoget og tilbringe Norges fineste deg, med de fineste menneskene.

Hei og hopp, livet er topp!

Nå har jeg kun to måneder igjen i Argentina. TO MÅNEDER! Jeg har det bedre enn jeg noen gang har hatt her. Jeg har blitt så glad i Argentina, i Rio Cuarto, i familien min, i klassen min, i alle vennene mine, i livet mitt her. 

MAIA 16 ÅR!

Overnattingsgjester og mosing

Det tar på å studere

Min kjære Beckie på godterijakt. Vi leter alltid etter ting vi aldri har prøvd! haha

Fint bilde. Typisk oss, dra å kjøpe noe godt, og hjem til henne for å se film. Sånne ting jeg savner fra Norge ettersom her møtes man aldri for å se film og chille. 

Min søte verstsmor lærer meg å lage "flan"

middag

Milanesa. Det vi spiser ca hver dag her. ser ikke såå spennene ut, og skal vel ikke skryte på at det er det. men det smaker godt da:-)

Nå er det helg, og det er jo så klart digg. Ikke noen spesielle planer, men likevel blir den nok fort oppfylt ja:-)

Cerro Aspero

Søndag morgen dro jeg sammen med klassen min, og klassen under til Cerro Aspero. Det ligger oppi fjellene, 2500 meter over havet, vestover mot Chile(men langt fra Chile). Som dere kanskje skjønner er det kaldt 2500 moh. KALDT! Vi måtte gå ca fire timer før vi kom fram til stedet vi skulle være. Et lite paradis.

Da jeg så på timeplanen og så det var noe HELE tiden tenkte jeg at det var dumt vi ikke skulle ha noe fritid. Jeg ble sikkert lurt av fjellene og turgåingen, at jeg glemte at jeg befant meg i Argentina. To av de 10 tingene som var planlagt skjedde faktisk. Men jeg klager ikke, fritid er bra tid! Første vi gjorde var å bade. Vel, guttene badet. Hadde det ikke vært for at jeg ikke hadde med meg badetøy skulle jeg jammenmeg vist dem at også jenter kan være tøffe!

Vi hadde noen oppgaver med mikroskop, diverse målinger av elva og en topptur. Ellers var det kun kos.

fantastisk fint rom

Alt i alt en kjempefin tur! Det var jo litt i norsk ånd med fjellturer og hytte i ingenmannsland uten noe luksus. Jeg trivdes godt! Det er jo på sånne turer man blir godt knyttet sammen, og snakka med mange jeg aldri har snakka med før. tommel opp.

I dag dro jeg et sted der de har engelskundervisning for å snakke litt med elevene(11-12 år) om meg selv, Norge og hva jeg opplever her, på engelsk. Ble litt spanglish, ettersom engelsken ikke lenger er helt på topp. De var så søte alle sammen, og spurte om jeg kunne komme hver uke. De inviterte meg også hjem for å drikke mate.haha

EN VIKTIG TING! Er det ei som heter Ingrid som skal til Argentina som leser bloggen min? eller noen som vet hvem hun er? Isåfall, si ifra:-)

Livet i Argentina

 Tre måneder igjen. TRE MÅNEDER. Husker første uka her. Føltes ut som en måned. 11 måneder føltes ut som en livstid. Jeg skjønte ikke helt hvordan jeg skulle holde ut. Jeg var ikke trist eller noe, jeg synes bare det var vanvittig lang tid. Nå, 8 måneder etterpå, lurer jeg på hvor tiden ble av.

Livet går sin gang i Argentina. Jeg har tilpasset meg livet i Argentina. Jeg har det veldig bra. Jeg har kommet tilbake til hverdagen, og alt er vel kanskje litt mer "kjedelig" enn det var i sommerferien. Noen av de som var mine beste venner i fjor har nå dratt til Cordoba og Buenos Aires for å studere. Noen får jeg se i helgene, mens noen av de har jeg ikke sett siden februar, og får kanskje ikke møte de før i juli. Skype bli ikke bare brukt for å ringe hjem til Norge. Ellers er alle mer travle. Skole er jo høyt prioritert når det er siste skoleår som står for tur og ambisjonene er høye om medisin, jus og ingeniør.  Derfor er hverdagen litt mer kjedelig enn helgene, men ettersom jeg har begynt på tennis og spanskundervisning, og så klart er det jo alltids litt fritid også på ukedagene, blir som regel dagene fulle. 

Hva skal jeg gjøre de siste tre månedene? Jeg har egentlig ganske lite planlagt, noe som egentlig er helt greit, ettersom jeg har blitt vandt til at de morsomste tingene vi gjør, er det vi bestemmer fem minutter før. I morgen (søndag)(kl.06.00!!) drar jeg på skoletur til Cerro Aspero, og blir der til tirsdag. Vet ikke så mye om stedet, men vet at det er 2500 m over havet, og muligheter for snø, så ulltøyet er pakka. Ellers blir det kun to skoledager neste uke, og uka etter der igjen er det kun tre. Jeg klager ikke. 19. mai skal jeg feire bursdagen min, og 23. mai er dagen. Bortsett fra dette har jeg ingen fastsatte planer. Bare at jeg skal ha mye mye gøy. 

Noen bilder fra de siste ukene.

aregntinsk taco med venner

kaféturer med Gabriela

Sammenkomster med klassevenner. Mica, meg, Alfon, Nabi, Merli, Maru, Giuli og Coti.

Johnny B. Good

Fikk to påskeegg av min kjære værtsmor 

Gymtimen ble til heimkunnskap. Vi laget asado på skolen

Jeg vet jeg er poppis blant gutta

Alder har ingenting å si. Her er vi alle venner!

Legg merke til at jeg løfter begge to. hulken. 

Språket

Nå har jeg jo snart vært her i 8 mnd. så da burde vel språket være på plass. Er det det? 

Hvordan jeg føler det går med språket går veldig opp og ned. Veldig likt som følelsesmessig, og ofte er det en sammenheng. På slutten av sommerferien var jeg skikkelig på topp. Jeg følte jeg var verdensmester i spansk, og kunne alt, og tenkte at "nå, når jeg begynner på skolen kan jeg gjøre alt!". Det tok jeg meg vann over hodet. Kom på skolen og fikk litt sjokk. Jeg skjønte jo så og si ingenting. Ikke nok med at de har hatt feks. filosofi i mange år, og jeg aldri har vært borti det, så er det mange ord som ikke finnes i ordboka, og om de finnes så har de som regel en annen betydning. Det er veldig vanskelig å lese tungt stoff, og jeg ble veldig skuffet da jeg hadde forventet at jeg skulle klare det mye bedre. Som person er jeg ganske streng med meg selv, og blir sjeldent fornøyd, så da blir jeg veldig lei meg om det er noe jeg ikke får til. Dermed ble det en ganske stor nedtur da jeg begynte på skolen. Jeg prøver jo å fortelle meg selv at når til og med argentinerne sliter med å forstå tekstene, ville det jo vært rart om jeg skulle klart det uten problem. Men jeg vil jo så gjerne. 

Når det kommer til hverdagslig språk, så er det ikke noe problem. Det er jo veldig vanskelig med alle verbene og den kompliserte spansken. Men jeg gjør meg forstått, og forstår så og si alt som blir sagt. Jeg sier ikke at jeg alltid snakker riktig, men jeg prøver så godt jeg kan. 

meg og mine venner

Jeg føler fortsatt jeg mangler mye. Jeg har lyst å bli mye tryggere når jeg skriver og når jeg snakker. Nå snakker jeg, men er alltid redd for at det ikke er rett. Ordforrådet mitt er jo selvsagt mye bedre, men man får jo aldri nok. Derfor bestemte jeg meg for å starte med spanskklasser. Når jeg først er her for å lære meg ett nytt språk, så vil jeg lære det ordentlig. 

Jeg får høre at jeg har en ganske god uttalelse, og det er veldig gøy. Det som gjør meg mest glad er når noen ikke hører at jeg er fra ett annet land. Altså hvis jeg snakker mye så hører de jo det, men noen ganger helt i begynnelsen av en samtale så har noen trodd jeg var herfra. Da blir jeg skikkelig glad. 

Kort sagt, språket går bra, men grammatikken skal bli bedre. Jeg klarer å si alt jeg vil, noen ganger litt krunglete, og skjønner så og si alt.

Forandringer

Fikk (igjen) inspirasjon fra bloggen til Sigri (http://sigri-vivalavida.blogspot.com.ar/) til å skrive litt om mine indre og ytre forandringer som har skjedd i dette året. Jeg merker jo selv at jeg har forandret meg mye de siste 8 månedene. Det er vel kanskje litt vanskelig å sette ord på akkurat hvilke områder, men skal iallefall prøve.

Når det kommer til ytre forandringer er det vel kanskje ikke de store forandringene, bortsett fra at jeg er noen kilo tyngre, litt lengre hår og enda blondere etter all sola. Klesstilen min har vel ikke endret seg noe særlig, selv om ja, jeg blir påvirka at argentinernes litt "barnslige" klesstil, men det er nok kun midlertidig. Jeg har forresten slutta å bruke sminke på hverdager, men dette er vel noe som jeg tror også kun er midlertidig.

Når det kommer til indre forandringer er det vel litt fler. Å tilbringe ett år i utlandet, uten noen kjente og kjære er ekstremt lærerikt, og man lærer mye om seg selv. Jeg har uten tvil blitt mer selvsikker jente. Jeg er mye mer sikker i hva jeg mener, og tør å stå mer opp for det jeg synes er rett. Jeg tør også å gå litt mer min egen vei, ikke som alle andre.
Noe av det jeg hadde bestemt meg for var å ikke skulle dømme folk fra alle ryktene jeg hørte. Jeg kommer jo fra lille Molde der alle vet så og si alt om alle. Hvis man får seg en ny venn, så får man høre av alle andre rundt  "han/hun gjor det og det" osv. Tro det eller ei, her er det 10 ganger verre. Hilser jeg på noen får jeg vite alt  den personen har gjort innen 5 min. Jeg bestemte meg for å gi folk en sjanse. Her kom jo jeg uten at de visste noe om meg, så da kan jeg jo gi det samme tilbake til de:-) Nå henger jeg med de folka jeg trives med, de jeg stoler på og ser på som gode venner, uansett hva andre forteller meg. Alle kan jo har gjort noe dumt en gang i livet, men det betyr ikke at de er dårlige personer. Så ja, jeg har blitt flinkere til å gi folk sjanser, til jeg får mine egne meninger.
Jeg har så klart også blitt mer selvstendig. Det å stå på egne ben er jo så klar lærerikt. Mamma og pappa er jo ikke her for å ordne opp. Jeg får jo så klart mye hjelp av min kjære vertsfamilie, men det er jo på mange måter det er jeg som må ordne opp. Og hva er det de sier "det er i motbakke det går oppover". Sant så sant. Selv om man så klart kun ønsker seg fine dager så, er det de litt mer vanskeligere situasjonene og beslutningene som har formet den jeg er nå. Det er jo mange situasjoner jeg så klart ikke hadde ønsket, men til syvende og sist ville jeg ikke vært foruten erfaringene jeg har fått av valgene jeg har tatt.
Jeg kan nok skrive en hel bok om alle tankeganger jeg har endret. Jeg ser rett og slett helt annerledes på verden. Jeg tar meg selv noen ganger i å tenke alt for overfladisk. Og jeg ser jo det at vi nordmenn er generelt overfladiske. Vi har jo en typisk tankegang om at vi vet best, og er best fordi vi har  mest penger. Jeg synes alle skulle kommet seg litt mer ut i verden, og skjønne at det er andre ting som er viktigere enn å framstå som rik fordi du har fått den nyeste LV-veska.
Noe jeg for eksempel setter stor pris på her i Argentina er at det er ingen skam i å være seg selv. Det at du feks ikke har penger til å bli med på kino blir ikke til en lang historie om at du ikke kan fordi osv. Men her er det rett fram "jeg kan ikke bli med fordi jeg ikke har penger." Og det er så bra at man ikke har noe å være flau over.
En siste forandring jeg skal gå inn på er nok det at jeg er mye mer åpen. Jeg tar meg selv i å snakke med fremmede hver dag. Jeg har også blitt mer pratsom. Har jo alltid vært ganske glad i å prate, men det har ikke akkurat blitt minde. Gabriela sier jeg prater alt for mye. Hahah, det er vel kanskje sant til tider. MEN det er bedre med for mye enn for lite synes nå jeg.
Det er uten tvil en forandret Sofie som kommer hjem, men forhåpentligvis på en positiv måte:-)

I morgen drar jeg til Laboulaye sammen med Maia (lillesøster), Cami x2, Luli, Sarah, Dalfi, Ampi og sist, men absolutt ikke minst, GABRIELA(bestevenninna).